Psykisk VS Fysisk

I det siste har jeg kjent på en del utmattelse. Kroppen min har også sagt ifra at det blir for mye i form av å føle meg generelt sliten, mye vondt i hodet, trøbbel med tarmen og en del negativ tankegang. Jeg sover dårligere, til tross for at jeg alltid føler meg sliten. Jeg kjenner det godt at kroppen har jobbet overtid i snart to år. Jeg var nok kanskje litt naiv når jeg satte i gang med både skole, praksis og to jobber og regnet med at det skulle gå helt fint.

For at jeg skal ha det bra og leve godt med min «diagnose» er rutiner egentlig ganske viktig. Jeg kjenner ofte ikke på hvor slitsomt ting er før det er for seng og jeg treffer veggen. Kroppen bare øser ut masse energi, hele tiden, som gjør at jeg lever i en illusjon om at jeg er i tipp-topp form. Nå har jeg holdt på sånn i over to år. Jeg har ignorert alle varseltegn kroppen har gitt meg og bare fortsatt, og fortsatt, og fortsatt. Man skulle vel tro det at etter å ha levd med denne diagnosen i snart 14 år, at jeg skulle ha lært hvordan jeg fungerer. Problemet er bare når jeg først havner i den hypomane spiralen så er det ikke så lett å komme seg ut igjen. Ikke før alle reservelagre er tomme i hvert fall.

Nå er straks Januar over og denne måneden har føltes som den lengste mandagen noen sinne. Motivasjonen er litt så som så og jeg har fått vite at jeg kommer til å bli meldt opp til fagprøven i Mars, det er jo ikke lenge til og allerede stresser jeg meg selv ved å overtenke alt som kan gå galt og redselen for å ikke bestå. Jeg vet jo at jeg kan det jeg driver med, jeg vet at det egentlig kommer til å gå bra og jeg kjenner jo at jeg faktisk er klar. Hjernen min MÅ bare sende alle de gode tankene mine ned i et hull og passe på at de ikke tar for stor plass. Jeg kan ligge leeeeenge i sengen om kvelden og tankene bare raser av gårde. Da havner jeg nesten i en eksistensiell krise der jeg prøver å finne svaret på alle de store spørsmålene i verden og føler at livet jeg har ikke er optimalt. Altså, skal det ingen ende ta?

Jeg er egentlig et ganske så muntert vesen og jeg skulle ønske at innleggene jeg skriver her var litt mer positive enn det de har vært nå i det siste. Forhåpentligvis vil det bedre seg så fort sommeren nærmer seg og skolen offisielt er ferdig og bestått. Da håper jeg virkelig at dere skal bli litt mer kjent med MEG, den ekte meg, ikke denne her hverdagen-er-så-vanskelig typen som jeg har vært i det siste. Greit nok, blogging for meg har vært mitt eget lille univers der jeg kan lufte tankene mine å få det litt ut av systemet ved å skrive her. Det er en del av min helingsprosess, men jeg får jo litt dårlig samvittighet for dere som klikker dere inn hit igjen og igjen, bare for å finne en post om mitt dårlige psykiske immunforsvar. Jeg må skjerpe meg. Jeg skal skjerpe meg, det lover jeg. Og jeg vil bare si tusen takk til alle dere! Dere klikker dere inn hit gang på gang, selv om jeg ikke er så aktiv som jeg ønsker å være her på bloggen. Jeg setter alltid litt for høye krav til meg selv når jeg finner litt inspirasjon til å blogge, helt til inspirasjonen forsvinner og jeg ikke føler at det jeg ønsker å dele ikke er verdt å dele. Jeg vil ikke skrive bare for å skrive, for da blir det bare tull.

Alle har en psykisk helse og vi burde alle snakke mer om den. Lære om den for å så kunne lære at vi alle er bra nok, akkurat sånn som vi er. Vi er alle forskjellige og alle har sitt å slite med. Vi må bare bli flinkere til å SE hverandre, bry oss om hverandre og ikke være redd for å be om en hjelpende hånd når vi trenger det. Vi mennesker er flokkdyr og vi trenger å føle at vi er en del av noe større enn bare oss selv. Sånn, det var nok visdomsord for denne gang. Håper dere har en strålende tirsdag så langt. Spis noe godt til middag, sleng bena opp i sofaen og bare nyt. Nyt en kopp kaffe, en kopp te eller kanskje et glass vin. Gjør som du vil og ei deg selv, flotte menneske!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Something is wrong.
Instagram token error.
Load More