on
6. januar 2020

Firbeint familiemedlem

Jeg har alltid vært en person som elsker dyr. Helt fra jeg var liten har vi alltid hatt ett eller flere husdyr i hjemmet. Et husdyr er for meg et familiemedlem og jeg tror veldig mange kan kjenne seg igjen i kjærligheten som oppstår mellom oss mennesker og dyrene våre. Dessverre så blir også sorgen av å miste et firbeint familiemedlem ganske stor og vond. Ufattelig vond. Jeg måtte ta farvel til mitt lille familiemedlem 1 November. I hele 14 år var lillepus min partner in crime, min støtte, min glede og min livspartner. Pus hjalp meg igjennom mange tunge tider og lyste opp dagene mine med sin fine, men sære personlighet.

Vi skulle bare inn til en rutinekontroll hos dyrlegen for å se til at alt var som det skulle, hun begynte jo tross alt å dra litt på årene, gamlemor. Det ble tatt røntgen av henne og det siste seg at de lille puselungene hennes var full av en ukjent væske eller masse som hadde ført til at lillehjertet hadde flyttet seg og at luftrøret henne lå skikkelig i klem og gjorde det veldig vanskelig for henne å puste… Prognosen var dårlig. Jeg fikk valget om å ta henne med hjem med smertelindring, men det ville uansett på et tidspunkt skje at lillepus ville kollapse på gulvet og dø. I disse situasjonene er det veldig lett å tenke på meg selv og hva JEG vil. Selvfølgelig ville jeg jo ha pus hjem! Jeg hadde jo gått rundt i god tro om at alt var bra, hun hadde både lekt, spist og kost slik hun alltid har gjort. Ingen tegn hadde hun vist om at hun faktisk ikke var frisk. Og det er den absolutte ulempen med katter, de er veldig flinke til å skjule disse tingene. Samvittigheten min knakk da jeg begynte å tenke på om pus faktisk hadde skjult disse tingene på grunn av meg. Ja, jeg vet at det er en veldig rar ting å tenke, men likevel. Pus var på en måte den som kjente meg best av alle.

Jeg lot pus få slippe..

Dersom man ikke er en dyreperson, som også veldig mange ikke er, er det kanskje veldig rart å sette seg inn i det sterke båndet som oppstår mellom dyr og mennesker, og det å lese et slikt innlegg som dette bare virker helt fjernt. Det forstår jeg og det er faktisk helt greit. Ingen er lik.

Så kommer det som kanskje virker enda fjernere for mange, dyremennesker eller ei, jeg hentet en ny lillepus. Tomrommet som oppstå når vi kom hjem i leiligheten vår var stort. Alle lekene, maten og soveplassene til gamlemor sto på sine vante plasser, men helt tomme. Ingen mjau etter godteri eller velkomst. Bare tomt. Og stille. Vi sørger på forskjellige måter vi mennesker. Mange vil nok tenke at det er rart å ta inn en ny liten er så raskt er rart, men for meg så var det faktisk helt naturlig.

Velkommen lille Ditto (eller satan som jeg også kaller han innimellom, bare spør hvordan det gikk med juletreet vi hadde her).

Allerede på så kort tid har denne lille krabaten vokst seg godt inn i hjertene våre. Når vi hentet han så fikk vi beskjed om at det var en jente, men etter en liten sjekk så fant vi noen små bjeller mellom bena der, og vipps så hadde vi en guttepus, haha.

Det er heller ingen tvil om at Ditto, som sin forgjenger, også har ufattelig mye personlighet. Foreløpig er han av eller på, som kattunger flest, altså full fart eller totalt avslått. Ingen mellomting her enda kan man si. Underholdning er det i hvert fall nok av. Det vil nok komme mange flere bilder av han her på bloggen, det er jo babyen min og jeg er jo allerede stemplet som gal kattedame av mange! Nå må jeg runde av her for nå har han overtenning på plantene mine.

Vikki og Ditto, out!

Forrige innlegg Neste innlegg

Legg igjen en kommentar