Instagram

Facebook

Spotify

on
20. februar 2020

Det nærmer seg

Hei alle, og god torsdag! Denne uken har jeg hatt «vinterferie» og jeg skriver det i anførselstegn fordi jeg har jo aldri ferie. Jeg har hatt fri fra skolen og praksis denne uken, men jeg har jo to jobber utenom som jeg ikke har fri fra. For min del er nok det like greit da jeg faktisk føler meg syk dersom jeg har fri for lenge av gangen, haha. Forrige uke ble søknaden til fagprøvenemnda fylt ut og sendt inn, så nå venter jeg bare på tilbakemelding på hvilken dato jeg skal opp til fagprøven. Jeg må si at når jeg startet på skolen for litt over to år siden så tenkte jeg at to og et halvt år var syyyykt lenge, men nå som jeg er ferdig om bare noen få måneder må jeg helt ærlig si at disse årene har gått utrolig fort.

Jeg må si at jeg gleder meg veldig til å endelig bli ferdig. De siste årene har vært hektiske og det har trengtes nøye planlegging for å få kalenderen til å gå opp. Jeg har mange ganger, som dere allerede vet, gått på reservetanken og presset meg både fysisk og psykisk for å komme meg igjennom hverdagen. Det er jo klart at det selvfølgelig ikke er bra for meg i lengden, men jeg har jobbet målrettet for å komme meg igjennom disse årene, med den motivasjonen at når jeg endelig er ferdig på skolen har jeg en utdannelse og et fagbrev å vise til.

Jeg har jo flere ganger nevnt at jeg snuser litt på videreutdannelse og det har ikke endret seg. Jeg leste meg litt opp på hvilke muligheter og retninger jeg kan ta videre og herregud, det er jo så mange! Først og fremst skal jeg fullføre det jeg gjør nå så får tiden vise hvor jeg går videre. Jeg skal jo ikke legge skjul på at jeg føler litt på trangen til å starte en familie, jeg blir jo tross alt 30(!) i år og jeg kjenner at jeg er klar. Alle brikkene må bare falle på plass først.

I dag skal jeg på trening. Jeg har omsider startet lett opp med det igjen, så nå trener jeg fast en gang i uken på Crossfit sammen med masse rå damer! Jeg ble overrasket over hvor dårlig form jeg faktisk er i, men jeg håper jo på å bli litt sterkere i kroppen fremover nå, det trenger jeg med tanke på at det er mye tungt arbeid i helsesektoren og jeg er avhengig av å ha en sterk kropp for å unngå skader og overbelastninger.

Ha en fin torsdag!

Legg igjen en kommentar
on
28. januar 2020

Psykisk VS Fysisk

I det siste har jeg kjent på en del utmattelse. Kroppen min har også sagt ifra at det blir for mye i form av å føle meg generelt sliten, mye vondt i hodet, trøbbel med tarmen og en del negativ tankegang. Jeg sover dårligere, til tross for at jeg alltid føler meg sliten. Jeg kjenner det godt at kroppen har jobbet overtid i snart to år. Jeg var nok kanskje litt naiv når jeg satte i gang med både skole, praksis og to jobber og regnet med at det skulle gå helt fint.

For at jeg skal ha det bra og leve godt med min «diagnose» er rutiner egentlig ganske viktig. Jeg kjenner ofte ikke på hvor slitsomt ting er før det er for seng og jeg treffer veggen. Kroppen bare øser ut masse energi, hele tiden, som gjør at jeg lever i en illusjon om at jeg er i tipp-topp form. Nå har jeg holdt på sånn i over to år. Jeg har ignorert alle varseltegn kroppen har gitt meg og bare fortsatt, og fortsatt, og fortsatt. Man skulle vel tro det at etter å ha levd med denne diagnosen i snart 14 år, at jeg skulle ha lært hvordan jeg fungerer. Problemet er bare når jeg først havner i den hypomane spiralen så er det ikke så lett å komme seg ut igjen. Ikke før alle reservelagre er tomme i hvert fall.

Nå er straks Januar over og denne måneden har føltes som den lengste mandagen noen sinne. Motivasjonen er litt så som så og jeg har fått vite at jeg kommer til å bli meldt opp til fagprøven i Mars, det er jo ikke lenge til og allerede stresser jeg meg selv ved å overtenke alt som kan gå galt og redselen for å ikke bestå. Jeg vet jo at jeg kan det jeg driver med, jeg vet at det egentlig kommer til å gå bra og jeg kjenner jo at jeg faktisk er klar. Hjernen min MÅ bare sende alle de gode tankene mine ned i et hull og passe på at de ikke tar for stor plass. Jeg kan ligge leeeeenge i sengen om kvelden og tankene bare raser av gårde. Da havner jeg nesten i en eksistensiell krise der jeg prøver å finne svaret på alle de store spørsmålene i verden og føler at livet jeg har ikke er optimalt. Altså, skal det ingen ende ta?

Jeg er egentlig et ganske så muntert vesen og jeg skulle ønske at innleggene jeg skriver her var litt mer positive enn det de har vært nå i det siste. Forhåpentligvis vil det bedre seg så fort sommeren nærmer seg og skolen offisielt er ferdig og bestått. Da håper jeg virkelig at dere skal bli litt mer kjent med MEG, den ekte meg, ikke denne her hverdagen-er-så-vanskelig typen som jeg har vært i det siste. Greit nok, blogging for meg har vært mitt eget lille univers der jeg kan lufte tankene mine å få det litt ut av systemet ved å skrive her. Det er en del av min helingsprosess, men jeg får jo litt dårlig samvittighet for dere som klikker dere inn hit igjen og igjen, bare for å finne en post om mitt dårlige psykiske immunforsvar. Jeg må skjerpe meg. Jeg skal skjerpe meg, det lover jeg. Og jeg vil bare si tusen takk til alle dere! Dere klikker dere inn hit gang på gang, selv om jeg ikke er så aktiv som jeg ønsker å være her på bloggen. Jeg setter alltid litt for høye krav til meg selv når jeg finner litt inspirasjon til å blogge, helt til inspirasjonen forsvinner og jeg ikke føler at det jeg ønsker å dele ikke er verdt å dele. Jeg vil ikke skrive bare for å skrive, for da blir det bare tull.

Alle har en psykisk helse og vi burde alle snakke mer om den. Lære om den for å så kunne lære at vi alle er bra nok, akkurat sånn som vi er. Vi er alle forskjellige og alle har sitt å slite med. Vi må bare bli flinkere til å SE hverandre, bry oss om hverandre og ikke være redd for å be om en hjelpende hånd når vi trenger det. Vi mennesker er flokkdyr og vi trenger å føle at vi er en del av noe større enn bare oss selv. Sånn, det var nok visdomsord for denne gang. Håper dere har en strålende tirsdag så langt. Spis noe godt til middag, sleng bena opp i sofaen og bare nyt. Nyt en kopp kaffe, en kopp te eller kanskje et glass vin. Gjør som du vil og ei deg selv, flotte menneske!

Legg igjen en kommentar
on
13. januar 2020

The ruffle blouse

God mandag til dere. En ny uke er her og blanke ark er tatt frem. Dagene blir lysere og lysere for hver dag og for meg så har det en stor innvirkning på humøret. Mørketiden legger seg alltid som et teppe over tankene mine og ofte så fører det til at jeg blir mer nedstemt og apatisk. Derfor er jeg veldig glad for at vi går mot lysere tider. Endelig kan jeg hente frem litt energi!

Våren er den sesongen jeg liker nest best (sommeren er jo en klar favoritt) for da kommer det så ufattelig mye fine plagg i butikken! Inspirasjonen blomstrer og jeg føler meg skikkelig inspirert til å sette sammen freshe antrekk. Ta denne blusen for eksempel, den er bare WOW. Snittet, stoffet, mønsteret, detaljene, ja.. Jeg bare falt helt for den.

Nå må bare denne våren få fart på seg å sette inn for fult. Ja, jeg vet at det fortsatt er en stor sjanse for enda mer vintervær, men det er vel lov å håpe?

Legg igjen en kommentar
on
6. januar 2020

Firbeint familiemedlem

Jeg har alltid vært en person som elsker dyr. Helt fra jeg var liten har vi alltid hatt ett eller flere husdyr i hjemmet. Et husdyr er for meg et familiemedlem og jeg tror veldig mange kan kjenne seg igjen i kjærligheten som oppstår mellom oss mennesker og dyrene våre. Dessverre så blir også sorgen av å miste et firbeint familiemedlem ganske stor og vond. Ufattelig vond. Jeg måtte ta farvel til mitt lille familiemedlem 1 November. I hele 14 år var lillepus min partner in crime, min støtte, min glede og min livspartner. Pus hjalp meg igjennom mange tunge tider og lyste opp dagene mine med sin fine, men sære personlighet.

Vi skulle bare inn til en rutinekontroll hos dyrlegen for å se til at alt var som det skulle, hun begynte jo tross alt å dra litt på årene, gamlemor. Det ble tatt røntgen av henne og det siste seg at de lille puselungene hennes var full av en ukjent væske eller masse som hadde ført til at lillehjertet hadde flyttet seg og at luftrøret henne lå skikkelig i klem og gjorde det veldig vanskelig for henne å puste… Prognosen var dårlig. Jeg fikk valget om å ta henne med hjem med smertelindring, men det ville uansett på et tidspunkt skje at lillepus ville kollapse på gulvet og dø. I disse situasjonene er det veldig lett å tenke på meg selv og hva JEG vil. Selvfølgelig ville jeg jo ha pus hjem! Jeg hadde jo gått rundt i god tro om at alt var bra, hun hadde både lekt, spist og kost slik hun alltid har gjort. Ingen tegn hadde hun vist om at hun faktisk ikke var frisk. Og det er den absolutte ulempen med katter, de er veldig flinke til å skjule disse tingene. Samvittigheten min knakk da jeg begynte å tenke på om pus faktisk hadde skjult disse tingene på grunn av meg. Ja, jeg vet at det er en veldig rar ting å tenke, men likevel. Pus var på en måte den som kjente meg best av alle.

Jeg lot pus få slippe..

Dersom man ikke er en dyreperson, som også veldig mange ikke er, er det kanskje veldig rart å sette seg inn i det sterke båndet som oppstår mellom dyr og mennesker, og det å lese et slikt innlegg som dette bare virker helt fjernt. Det forstår jeg og det er faktisk helt greit. Ingen er lik.

Så kommer det som kanskje virker enda fjernere for mange, dyremennesker eller ei, jeg hentet en ny lillepus. Tomrommet som oppstå når vi kom hjem i leiligheten vår var stort. Alle lekene, maten og soveplassene til gamlemor sto på sine vante plasser, men helt tomme. Ingen mjau etter godteri eller velkomst. Bare tomt. Og stille. Vi sørger på forskjellige måter vi mennesker. Mange vil nok tenke at det er rart å ta inn en ny liten er så raskt er rart, men for meg så var det faktisk helt naturlig.

Velkommen lille Ditto (eller satan som jeg også kaller han innimellom, bare spør hvordan det gikk med juletreet vi hadde her).

Allerede på så kort tid har denne lille krabaten vokst seg godt inn i hjertene våre. Når vi hentet han så fikk vi beskjed om at det var en jente, men etter en liten sjekk så fant vi noen små bjeller mellom bena der, og vipps så hadde vi en guttepus, haha.

Det er heller ingen tvil om at Ditto, som sin forgjenger, også har ufattelig mye personlighet. Foreløpig er han av eller på, som kattunger flest, altså full fart eller totalt avslått. Ingen mellomting her enda kan man si. Underholdning er det i hvert fall nok av. Det vil nok komme mange flere bilder av han her på bloggen, det er jo babyen min og jeg er jo allerede stemplet som gal kattedame av mange! Nå må jeg runde av her for nå har han overtenning på plantene mine.

Vikki og Ditto, out!

Legg igjen en kommentar
on
5. januar 2020

2020

Oj, altså, dette året har bare sust forbi i så stor fart at jeg nesten ikke har klart å hengen med, noe jeg helt sikkert har presisert flere ganger i tidligere innlegg. Herregud. 2020 dere. Det er skikkelig rart å tenke på at dette er året jeg fyller 30(!). Når jeg tenker 30 år tilbake så tenker jeg 1970 liksom, ikke 1990. Alle som ble født i år 2000 blir faktisk 20 år i år. Jeg skjønner ingenting.

På en måte føler jeg at det har skjedd tusen ting siden sist jeg titten innom her, men når jeg tenker meg om en gang til så er det egentlig bare de samme tingene som har gått på repeat. Skole, praksis, jobb om igjen og om igjen. Sove, spise og dusje har blitt klemt innimellom der tiden tillatte det og jeg har langt ifra ivaretatt min psykiske helse, som vanlig.

Heldigvis har det gått sånn helt ok. Jeg har for første gang på flere år hatt fri i romjulen (unntatt en liten jobbhelg da så klart) og det har bare vært helt fantastisk. Julen var veldig fin, selv om jeg aldri helt klarer å finne denne julefølelsen. Den er bare ikke-eksisterende. Nyttårsaften var rolig og fin, helt uten stress, mas og kav.

Årets fineste julekonsert i Båstad Kirke med Trygve Skaug!

Jeg skrev bittelitt om det såkalte «nyttårspresset» jeg har følt litt på inne på instagramprofilen min. Kort fortalt, det virker som om alle er ved godt mot og gleder seg uendelig over det nye året som har kommet, mens jeg står på motsatt side og egentlig bare føler meg usikker og litt redd. Det går nok over, men jeg har litt vondt for å forstå hele dette nytt år, nye muligheter og hipp hurra som florerer der ute. Det er jo bare en tirsdag som gikk over til å bli en onsdag. Ikke hokus pokus med andre ord.

Den følelsen jeg sitter med går nok over slik som alle andre ting jeg går å kverner på. Misforstå meg rett, jeg er også glad for en liten fresh start jeg også, om et lite halvår er jeg forhåpentligvis ferdig og bestått utdanningsmessig, forhåpentligvis fått meg en god jobb og endelig ha tid til meg, kjærligheten og livet. jeg skal gi det jeg har for å ha det bra selv og sørge for at de jeg bryr meg om også har det bra.

Godt nyttår til dere alle, og velkommen 2020!

Legg igjen en kommentar
on
3. desember 2019

Kan man ønske seg flere timer i døgnet til jul?

Det hadde i så fall vært noe av det jeg ønsker meg mest i år. Jeg startet dette siste skoleåret med godt mot og mye motivasjon, men frem til nå så har det egentlig bare vært myyye stress og veldig mye jobb, både på skole, i praksis og de faktiske arbeidsdagene. I dag er jeg på dag nummer 21 av totalt 24 dager i strekk med jobb. Jeg skal ikke sitte her å klage så veldig mye for det er tross alt jeg som har tatt valget om å ta på meg så mye, men jeg kjenner virkelig at kroppen sliter seg gjennom reservetanken og at det begynner å skrante på formen. I tillegg til alt dette her så har fordøyelsessystemet mitt gått ut i streik og jeg går med mye smerter gjennom dagen. Kroppen prøver sårt å fortelle meg at jeg trenger en pause, men når skal jeg få tid til det?

Nå er det bare tre uker igjen til jul og jeg har ikke kjøpt en eneste julegave enda. Jeg er alltid sent ute så det er forsåvidt ikke noe nytt, men jeg kjenner det også ligger å gnager i bakhodet, alt jeg egentlig burde ha gjort som jeg ikke rekker. Akkurat nå kjenner jeg veldig på å ikke strekke til på noen områder i livet mitt. Jeg bare går på autopilot gjennom dagen og er helt ferdig på kvelden.

Var egentlig ikke meningen at dette innlegget skulle bli så pessimistisk, men jeg tror veldig mange kan kjenne seg igjen i å ikke strekke til. Sånn er det for veldig mange, tror jeg. Jeg ser veldig frem til å ha noen fridager i romjulen, slik at jeg får hentet meg ordentlig inn igjen før det nye året. Har aldri vært spesielt god på å sette nyttårsforsetter for meg selv, men kanskje jeg skal sette noen i år, som for eksempel å lære meg å si nei og lytte mer til kroppen min når den sier stopp. Per i dag er det vanskelig å få til, men for helsen min sin skyld så tror jeg det kan være lurt å prøve. Heldigvis har jeg mange fine mennesker rundt meg.

Legg igjen en kommentar
on
24. september 2019

Lange dager

Jeg tror aldri jeg har vært så forvirret som jeg var i går morges. Våknet i full panikk litt over åtte og var bombesikker på at det var tirsdag og at jeg skulle på skolen, aka, jeg var lovlig sent ute. Men, så var det jo bare mandag da.. Gikk et par minutter før jeg innså hvilken dag det faktisk var og at jeg ikke var sent ute til noen ting.

Tror de fleste har opplevd den indre panikken som kommer når man har forsovet seg og hvor stresset man blir. Jeg kunne bare glemme å sove videre i hvert fall, men sett på den positive siden så hadde jeg plutselig veldig god tid på morgenen, og det var jo egentlig litt deilig.

Neste uke er det høstferie fra skolen og praksis. I teorien er det jo veldig godt, men så har dere meg da, jeg har to av syv dager fri i ferien. Jeg skal jo jobbe som vanlig. Bare ni måneder igjen med dette kaoset. Håper jeg holder ut hele den tiden.

Legg igjen en kommentar
on
16. september 2019

Hva skjedde egentlig?

Plutselig ble jeg helt fraværende her på bloggen. Jeg aner ikke hvor all tiden blir av og helt ærlig, jeg trenger flere timer i døgnet eller en ekstra dag i uken for å få ting til å gå opp. Hverdagen suser forbi med skoleoppgaver, praksis, jobb og livet generelt. Å finne tid til alt dette og samtidig ta vare på og pleie relasjonene i livet mitt er jammen ikke lett! Denne uken blir forhåpentligvis litt roligere enn de siste to ukene, jeg trenger å gi kroppen lit ro også for å ikke kjøre meg fast og havne i en ond spiral igjen. Det er jo feilen jeg gjør hver gang, bare kjører på til det tanken er tom, uten å fylle på drivstoff underveis. Da sier det seg selv at ting stopper opp, men ikke på en positiv måte.

Det kan diskuteres om det er en god egenskap eller ikke å klare å skjule hvor sliten man egentlig er.

Har hatt en fin dag i dag. Hadde god tid på morgenen og fikk tatt en god og lang dusj, spist en god frokost og hentet pakker som har lagt på postkontoret og ventet på meg. Taklampene våre har endelig kommet og jeg gleder meg til å få montert dem. Da blir det endelig litt ordentlig lys her i stuen! Håper alle dere fine mennesker som titter innom her, til tross for at jeg har vært litt fraværende, har hatt en fin start på uken! Jeg skal prøve å ikke la det gå så lang tid til neste gang jeg deler noe med dere.

Legg igjen en kommentar
on
2. september 2019

Kunsten å tenke positivt

Er det noen som har en guide til meg om hvordan man gjør det? Jeg vet at hverdagen til andre mennesker ikke bare består av det som blir delt i sosiale medier, og at folk flest har dårlige dager, akkurat slik som alle andre. Men, noen virker å være så sinnsykt mye mer glad og positiv enn andre. Dette er jeg veldig nysgjerrig på hvordan de får til. Jeg er stort sett blid og glad selv, men likevel kan det ligge noe å skurre i bakgrunnen. En bekymring, en tanke, en følelse eller bare noe som underbevisstheten klarer å få til å feste seg. Jeg liker å vise hvem jeg er, på godt og vondt. Men med tanke på at med min diagnose så forsterkes alle følelser, så skal jeg innrømme at det er vanskelig for meg å opprettholde en positiv tankegang. Jeg må på en måte ta en pause fra alt som er positivt å bare skylle meg litt i negativitet og ta noen sorger på forskudd.

Jeg vet at alt dette er bunner i «the power of the mind» og at man kan trene tankegangen sin og lære seg diverse strategier for å minste negative tanker. Tro meg, jeg har prøvd, både med hjelp av psykiater/ psykolog, lese bøker osv. Men det er liksom ikke noe som manifesterer seg og fungerer i praksis over tid. Jeg ønsker jo ikke å være et menneske som lar seg styre av negative tanker og tankemønstre, men hvordan blir man kvitt dem? Jeg stiller meg selv spørsmål om jeg ikke prøver hardt nok, gir jeg opp for lett eller er det noe som bare ikke kommer til å funke for meg.

Jeg var en tur på nille for en stund tilbake og fikk øye på en liten sak som vekket interessen min. Nemlig den her

Jeg klarte ikke å gå fra den så den ble med meg hjem, lagt i en skuff og ble ikke ofret en tanke før jeg tilfeldigvis var i den skuffen for å finne noe annet. Den er jo faktisk et lurt hjelpemiddel for en selv. Hver dag skal man føre inn tre ting man er takknemlig for og det får deg til å tenke over hva du faktisk har satt pris på i løpet av dagen, eller noe annet du er takknemlig for. Jeg må bare minne meg selv på å bruke den aktivt. Den gir deg noen øyeblikk til å reflektere over dagen og trekke ut noe positivt. Alle burde hatt en sånn en mener nå jeg.

Har du noe spesielt du gjør for å vekke positive tanker og følelser? Del gjerne erfaringer med hva som har fungert for deg så kanskje jeg finner noen tips jeg ellers ikke hadde tenkt på selv.

Legg igjen en kommentar
on
1. september 2019

Se sammenhengen

Jeg klarer ikke henge med lenger. Tiden går så altfor fort og nå er vi i September allerede. Hvor blir tiden av? Hva får man ut av den? Jeg må helt ærlig si at skolestart og praksis, pluss jobb utenom har vært relativt hektisk og litt slitsomt. Selv om jeg ikke hadde en ordentlig ferie så var det likevell noen fridager på meg også. Så hverdagen kom brått og den kom hardt. Jeg gjør mitt beste for å holde humøret oppe, men når jeg blir sliten nok så klarer jeg ikke alltid å ha kontroll på tankene og de begynner å rase litt som de vil. Jeg vil ikke påstå at jeg har noe eksistensiell angst av noe slag, men jeg tar meg selv i å tenke over livet rett som det er. Hva jeg har opplevd og hva som garn påvirket meg til å bli den jeg er i dag. Veien har ikke vært enkelt og om jeg legger to og to sammen klarer jeg å finne en viss form for sammenheng mellom nå og da. I natt lå jeg å tenkte på sammenhengen mellom det å ikke ha en tilstedeværende far og den angsten jeg har i dag for å bli forlatt. Alt henger jo sammen på en måte. Jeg tillater meg selv å bare føle litt på det, bare la meg selv ha det vondt litt for og så la det gå. Jeg må nesten gjøre det sånn for å kunne gi slipp på det og komme meg videre. Det er sånn man vokser.

Sånn. Det var noen søndagstanker fra meg. Håper dere har hatt en fin helg og at dere er klar for en ny uke. Det er jeg og jeg går inn i den nye uken med friskt mot og positive tanker!

2 Comments